SEPREP.

"Opplevelser som vi kan forstå gir mening. Å oppleve mening gjør mestring mulig, og mestring gjør at ting kjennes overkommelig. Det viktige med å oppleve mening er med andre ord at det gjør det mulig å mestre den overveldende strømmen av utfordringer, både de hverdagslige og de store, spesielle utfordringer. Ikke at alt faktisk blir mestret, men det oppleves som en mulighet".

Det er Paul Møller som formulerer seg slik i ett av bokens kapitler: ”Psykosens anatomi og selvets grunnstoff”. Og nettopp dette fine og høyst lesverdige kapittel synes å formidle bokens sentrale poeng, nemlig betydningen av mening og mestring ved psykoselidelser for å komme til rette med livet. Forfatteren sier videre at for å undersøke systematisk ulike (psykose)opplevelser innenfra, finnes bare ett egnet instrument; den gjensidig åpne, tillitsfulle og genuint interesserte samtalen. Dette ”instrumentet” gjenfinnes godt beskrevet i mange av bokens kapitler.

Boken ble gitt ut i forbindelse med markeringen av SEPREPs 25-årsjubileum i 2016. Kapitlene er imidlertid fristilt fra jubileet, med unntak av Sidsel Gilbert og Svein Haugsgjerds refleksjoner om psykoser, behandling, tidsaktuelle trender/vinder – og om betydningen av SEPREP som nasjonal strategi for å styrke faglighet hos alle faggrupper som arbeider med mennesker som opplever psykoser.

Det har blitt en meget lesverdig bok. Den inneholder 14 kapitler foruten redaktørenes informative innledning og etterord. I tillegg finnes stikkordregister. Innholdet dekker høyaktuelle tema som: Menneskerettigheter i praksis, (historisk) oversikt over rivaliserende kunnskapssyn samt deres følger for holdning og handling i terapifeltet, kunnskap som brobygging mellom utviklingspsykologi og nevrovitenskap, kulturelle perspektiver på psykiske symptomer, ulike terapeutiske orienteringer, relasjonen som terapi, veiledning med basis i humanistisk og eksistensiell filosofi og med relasjonskompetanse som hovedmål – og til slutt et praksisnært kapittel om tidlig identifisering og intervensjon ved psykose.

Det som har vært SEPREPs innfallsvinkel til psykoseforståelse og behandling, er også gjenkjennelig gjennom hele denne boken. Det dreier seg om at behandlingstilbudet til mennesker med psykose skal preges av en humanistisk, helhetlig og psykososial orientering. Psykodynamiske og pragmatiske tilnærminger kobles sammen med pasienters og pårørendes erfaringskunnskap. Når det gjelder erfaringskunnskapen, dekkes den spesielt av tre kapitler – alle beskrevet med fenomennære ord som tilhører livsverden og hverdagsliv. Dette innsideperspektivet kommer særlig til uttrykk hos Debra Lampshire: ”På veien mot et bedre liv (Living the dream)” og Tore Frost: ”Når livet mister mål og mening”. Begge kapitler er innholdsmettede og de berører og beveger leseren. Christine Rosenqvist: ”Å gjøre det umulige mulig” reflekterer over ”shared decision-making” – eller samvalg – og hva som kreves for at dette ikke bare skal bli ord, men reell praksis. Her trekker forfatteren frem en aktuell tilnærming som kan støtte opp om samvalg, nemlig personsentrert og bedringsorientert praksis. 

Noe savnes likevel i boken. Jeg tenker på miljøterapeutiske innsikter i forhold til mennesker som opplever psykose, videre på tilrettelegging av psykisk helsearbeid i lokalsamfunnet og en tydeligere presisering av den kunnskap som recoveryforskningen har bidratt med. Her tenkes særlig på erkjennelsen av at bedring/recovery utvikles og opptrer helhetlig i en veksling mellom den indre personlige, den mellommenneskelige (relasjonelle), den sosiale og den meningssøkende (spirituelle) prosessen. Disse fire aspektene bør fokuseres og medtenkes i arbeidet med mennesker som opplever psykose.

Men som det er tydelig vist foran: Denne boken er verdt å lese. Den gir et nyansert og optimistisk bilde av humanistisk psykosebehandling. Boken anbefales både til fagpersoner i feltet, til pårørende og til personer som selv har opplevd psykoselidelser. Den bidrar til innsikt og håp. Den vil være aktuell som pensumlitteratur i videre- og masterutdanninger i psykisk helsearbeid.

Jan Kåre Hummelvoll
Professor (em) i psykisk helsearbeid