SEPREP.

Kjære lesere!

På forunderlig vis har tekstene i dette nummeret for en stor del kommet til å handle om språk. I storpolitikken, som i sosiale medier, er vi omgitt av destruktive og vulgære språklige uttrykk som fort kan bidra til at vi mister troen på både egen og felles styrke. Et gammelt ordtak sier at språket skaper det det nevner. Kanskje vi er inne i en tid hvor det er ekstra maktpåliggende å tenke igjennom hvilke ord og begreper vi bruker for å omtale hverandre og felles menneskelige fenomener. Psykisk helsevern har i tillegg sin egen historie med misbruk av makt, som til dels har vært mulig gjennom et ugjennomtrengelig og stigmatiserende maktspråk. Det vi trenger er et nært, presist og godt språk som alle aktører i psykisk helsefeltet kan kjenne seg igjen i.

La oss ta begrepene pasient og bruker, som en start. Pasientbegrepet er i og for seg helt greit, det innebærer at du eller jeg er under behandling for et eller annet, gjerne i spesialisthelsetjenesten eller i hvert fall hos en lege. Det kan være visdomstann eller prostata. Men uansett hva vi behandles for, er vi ikke i pasientrollen hele tiden. Unntaket er jo hvis vi har en alvorlig psykisk lidelse. Derfor synes mange at pasientbetegnelsen er OK når den knyttes direkte til behandlingssituasjonen. Derimot er det ikke OK å være pasient 24 timer i døgnet, sju dager i uka. På den måten blir pasientbetegnelsen klistret på deg som en del av identiteten.

Bruker er et begrep som stammer fra Tatchertidens England, hvor mennesker som trengte hjelp og bistand gikk fra å være pasienter til kunder eller tjenestemottakere, service users. Ordet er et ektefødt barn av New Public Management, ideologien bak helsevesenets forretningsmodell som også ble innført i Norge rundt 2000. 
Her betyr det å være bruker først og fremst at du har tjenester fra kommunen eller frivillige, knyttet til boligen eller lokalsamfunnet. Brukerorganisasjonene har (som fellesbetegnelsen indikerer) sagt et betinget ja til brukerbegrepet, også til erstatning for pasientbegrepet, kanskje fordi det forbindes med en mer aktiv og handlende identitet. Likevel sier mange at de har negative assosiasjoner, i retning av en som misbruker noe eller noen, forbruker eller tar seg til rette.

Vi vil slå et slag for å legge denne diskusjonen bak oss, og nøye oss med å omtale den som mottar ulike typer behandling og tjenester for person, eventuelt hovedperson. Forsøk selv å tenke dere ulike kontekster og samarbeidsrelasjoner med familie, fagfolk og betydningsfulle andre. Hovedpersonen skal ha hovedrollen – både i en behandlingskontekst, og i sitt eget liv. 

Da skal vi omsider gå til dagens tekst. For å begynne med poesien, se Frank Eriksens personlige fortelling om sine møter og sitt vennskap med Hans Børli. Frank er selv en erfaren lyriker og familieterapeut. Han har fanget det uttrykksfulle og det sårbare hos Børli på en nydelig måte. Hans Marius Solevåg sin tekst handler om det å faktisk kunne snakke sammen, helt konkret å finne fram til et felles språk. Christine Rosenqvist har tatt for seg hva som kan skje når hun tar for seg en tekst hun trodde hun forstod, og dette ikke holder stikk.

Så er det høyst på tide å få en oppdatering fra familiefeltet. Takk til Irene Norheim og Åse Sviland for svært informativ artikkel om familiefokusert behandling. Morten A. Brodahl skriver tankevekkende om takknemlighet. Videre anbefales Linda Øye sine betraktninger fra livet på akuttavdeling. Hun er den eneste som foreløpig har fått bruke begrepet psykiatri om psykisk helsevern, til og med i overskriften. Vi mener nok som oftest at ordet psykiatri, som er en medisinsk spesialitet, sementerer et gammeldags, hierarkisk syn på behandling. Men Linda forsvarer begrepsbruken sin godt.

Også stor takk til våre trofaste bidragsytere Lene Tufte og Esben Jaer for gode dikt og tekster. I neste nummer håper vi på flere gamle og nye stemmer. Det gjelder både dere som er inspirert av det som skjer i grense-landet mellom prosa og lyrikk, og dere som ønsker å formidle en erfaring eller utdype et faglig tema – eller begge deler. 

Bakerst finner dere et knippe nye, aktuelle fagbøker med forlagenes egne presentasjoner. Vi tar gjerne imot omtaler av disse eller andre aktuelle bøker til neste nummer. 

Bidrag til nr. 4 må være hos oss innen 16. november.

Med vennlig hilsen, 
for redaksjonen

Anne Ek

Kan samarbeid med familien bidra til å hindre psykoseutvikling? 
av Irene Norheim og Åse Karin Sviland 

Er takknemlighet fortsatt en dyd?
av Morten A. Brodahl

Soldaten og oversetteren 
av Hans Marius Solevåg

HANS BØRLI. Det er derfor blåklokkene er like blå 
En personlig beretning ved Frank Eriksen

Om å oversette noe man ikke forstår 
av Christine Rosenqvist

Passasjer  
av Esben B-J Jaer

Vil vi noen gang få en psykiatri som behandler oss kun for det vi feiler? 
av Linda Øye

Aktuelle saker innen psykisk helsevern 
av Magnhild Giil Schjøth