SEPREP.

Kjære lesere!

Siden jeg skriver dette på selveste valgdagen, er det fristende å starte med noen refleksjoner om den store sammenhengen. Det er visst nok svært lenge siden vi har hatt et valg her i landet med så usikkert utfall, de store partiene krymper og de små blir store. Heldigvis er vi forskånet fra de helt store utslagene mot populistiske og antidemokratiske løsninger. Vi ser på oss selv som et land der det er stor grad av tillit i det offentlige rom, og der vi stort sett vil hverandre vel. Likevel ser vi polarisering og brutal netthets. Gatebildet i Oslo er preget av blomsteroppsatser i store betongfat som skal beskytte mot nye terrorangrep, og høyblokka i regjeringskvartalet er fortsatt en kulisse. Etter det siste anslaget mot moskeen i Bærum kjenner jeg på et stort ubehag og håper vårt lille land har fått nok for en lang stund. Og da har jeg ennå ikke nevnt klimakrisen. 

I dagens epistel skriver styrelederen vår at det å bi oppfattet som sårbar og svak er en vel så sterk mekanisme bak marginalisering og utenforskap, som det å ha vært på institusjon.  For meg vekker dette minner om Harald Ofstads utmerkede bok «Vår forakt for svakhet», utgitt på Pax i 1971. Her analyserer han de psykologiske mekanismene bak nazistenes lære om elitens rett til å utnytte andre, de konformes rett til å dømme avvikerne og altså de sterkes forakt for de svake. Som humanister har vi alle et ansvar for å kjenne igjen disse mekanismene, og bidra det vi kan klare til et vennligere og varmere samfunn – enn dit vi kanskje er på vei.

Det er uansett veldig gledelig at vi får bidrag fra gamle og nye skribenter. Lars Haukeland har skrevet om mennesker fra andre kulturer, innlagt på akuttavdeling – en øvelse på inkludering i praksis. Marie Therese Strand skriver om livet, og om livsmestring – veldig nært og lærerikt. Lene Amina Tufte er kjent for trofaste lesere, hun er en dreven erfaringskonsulent med gode refleksjoner om praksis. Og for ikke å snakke om Esben Jaer, som jevnlig gleder oss – og forstyrrer oss, så klart – med sine utrolige tekster.

I dette nummeret synes vi det passer godt å trykke Christina Schacht-Magnussens svært solide artikkel Relationsarbejde i praksis, som er hentet fra Mening og mestring ved psykose (Oterholt og Haugen, 2015). Denne teksten er fortsatt brennaktuell og fortjener stor spredning. Fra vår egen redaksjon har Christine Rosenqvist blitt inspirert av blant andre Tor-Johan Ekeland, og dykket ned i grunnlagsproblemer knyttet til hvordan vi prøver å forstå menneskenes psyke, liv og eksistens med de samme metodene som brukes overfor svært så konkrete objekter. Gunnar Brox Haugen har vært på Munch og Kollwitz-utstilling, og Leif Jonny Mandelid sitt dikt er inspirert fra samme kilde. Sånn er menneskenes, og i særdeleshet kvinnenes, kår under krig og undertrykking.

Vi takker dere som har sendt inn bidrag til denne nummeret, og ønsker alle god lesing. En ekstra takk til Torgeir Rebolledo Pedersen som velvillig har latt oss trykke sitt ferske dikt Tidemand og Gud fra Dikt i utvalg (Oktober forlag 2019). Denne tar vi sjansen på å anbefale på det varmeste.
 

Med vennlig hilsen,
for redaksjonen

Anne Ek

Om utenforskap 
av Eivind Eckhoff

Møtet er satt    
av Esben B-J Jaer

Grunnlagsproblemer   
Av Christine Rosenqvist

Edvard Munch (1863–1944) og Käthe Kollwitz (1867–1945) 
av Gunnar Brox Haugen

Relationsarbejde i praksis, om relationen som terapi  
av Christina Schacht-Magnussen

Fremmedkulturelle pasienter på lukket psykosepost  
av Lars Haukeland  

Da var det nok en mandag  
av Marie Therese Strand

Erfaringskonsulenter, vaktbikkjer eller alibi?  
av Lene Amina Tufte