SEPREP.

Kjære lesere

I skrivende stund øyner vi en slutt på pandemien. For meg har dagen i dag vært et stykke under middels, etter siste vaksinestikk i går. Men plagene er høyst forbigående, og det er selvsagt bare å heie på immunforsvaret. Verre er det med de mange som har hatt svært  tunge tider, har lidd under isolasjonen og hatt minimal sosial kontakt. I dette nummeret oppsummerer Knut Ivar Bjørlykhaug sitt forskningsprosjekt Sosial støtte i individualismens tid. Her understre-ker brukerne, i dette tilfellet fra Oslo, den store verdien av stabile, sosiale  møtesteder. Samtidig finner han at slike møteplasser fort blir salderingsposter. Og det var før pandemien!

Dette er urovekkende, men ikke overraskende. Det bekrefter den trenden vi særlig har sett siden Opptrappingsplanen ble avsluttet i 2010, at når helsebudsjettene skal salderes står tilbudene i psykisk helse lagelig til for hogg. For spesialisthelsetjenesten gjelder dette helt uavhengig av helseministerens Gylne regel, som sier at psykisk helsevern skal skjermes. Når det gjelder kommunene er tendensen at stadig flere oppgaver overføres fra sykehusene, den siste store endringen her skjedde i forbindelse med Samhandlingsreformen i 2014. Det er helt udiskutabelt en god ting at folk har et hjem og en sosial tilhørighet i et trygt og godt nærmiljø, og får tjenestene sine der de bor. Men for mange krever det også gode og fleksible tjenester hvor fagfolk og andre hjelpere samarbeider på hovedpersonens  premisser. Etter dette året hvor en del kommunale tjenester har vært redusert, foregått digitalt eller faktisk stengt, er det en vanlig oppfatning i fagmiljøer og brukerorganisasjoner at vi står overfor et akkumulert behov. På begge forvaltningsnivåer trengs det mer ressurser og en intensivert innsats.

I denne situasjonen er det altså at flere av helseforetakene ønsker å sanere gode og velfungerende behandlingstilbud. For Oslo sin del planlegger Helse Sør-Øst (HSØ) å legge ned  Ullevål Sykehus. I beste New Public Management-ånd skal tomten selges til private eiendomsutviklere og det skal bygges nytt i høyden på Gaustad. I konseptet inngår det også at Gaustad sykehus, som i 1855 ble bygget for å ivareta en meningsfull hverdag i fredelige og trygge omgivelser, skal nedlegges. Etableringen av Gaustad asyl var grundig planlagt og sterkt preget av institusjoner med humanistiske strømninger på kontinentet, som i sin tid  var regnet for å være blant det aller fremste og mest sofistikerte innen institusjonsomsorgen. 

Gaustad sykehus er i dag en allsidig behandlingsinstitusjon som ligger både grønt og bynært, og geografisk gunstig for samarbeid med bydelene. En gruppe tillitsvalgte og ansatte ved TIPS Sør-Øst har utarbeidet planen «Gaustad Rehabiliteringssykehus» hvor de foreslår at dette blir et foregangssykehus for psykosebe-handling, med både døgn-, dag- og polikliniske tilbud. Som de sier: Et sted hvor de ansatte har rom og rammer til å følge pasientene – skulder ved skulder – mot et mer selvstendig liv. Aktivitet og tilfriskning skal kunne vedvare også etter endt behandlingsopphold.

Planen til HSØ er å lokalisere psykisk helsevern og spesialisert rusbehand-ling for hele byen i to høyblokker rett nord for Sinsenkrysset. Det er jo til å undres over hvor langt fra de visjo-nære planene om etableringen av Gaustad sykehus i 1855 vi er i dag når det planlegges et psykiatrisk sykehustilbud tett på Norges mest trafikkerte veikryss. Vi trenger vel ikke utdype hvor ugunstig det vil være for behand-lingsmiljøet. Det hører også med til historien at det ikke er tatt høyde for økt kapasitet i årene som kommer. Derimot er det forutsatt at bydelene overtar flere oppgaver. Så der var vi tilbake til start. 

Se mer om denne saken bakerst i nummeret hvor dere finner Stiftelsen SEPREP sin høringsuttalelse til Plan- og bygningsetaten. Her trekkes det også paralleller til lignende planer for psykisk helsevern i Tromsø.

Det er kanskje ikke tilfeldig at vi har to tekster i dette nummeret som peker tilbake på historien og hvilke verdier som har styrt deler av den faglige utviklingen. Leif Jonny Mandelid  har skrevet om sitt besøk på det legen-dariske Chestnut Lodge tilbake i 1989, det er kjekt å lese for oss som ikke husker alt. Det samme gjelder Karin Blix Flage sitt tilbakeblikk, hvor hun beskriver erfaringer og reflekterer over hva som styrte utviklingen av psykisk helsevern godt og vel fram til etableringen av SEPREP Tverrfaglig Utdanningsprogram. 

Asle Kjørlaug og Hans Marius Solevåg har, fra hvert sitt ståsted, skrevet gode og praksisnære artikler om å etablere kontakt og dialog. Inger Emilie Nitter byr på sine erfaringer og refleksjoner om å gjennomleve psykoser. Monika Lorås Rønning skriver om livsfortellinger, og Christine Rosenqvist om hva hun tror hun vil savne etter pandemien. 

Sist, men ikke minst, finner dere tre informative omtaler av nye og relevante bøker fra Helen Rønningsbakken, Morten A. Brodahl og Christine Rosenqvist. Tusen takk til alle for berikende bidrag! Også stor takk til Esben Jaer som stadig husker på sine gode venner i Dialog.

Vi i redaksjonen ønsker dere alle god lesing, og en fin sommer. Og velkommen til å sende inn bidrag til septembernummeret, det må skje innen 27. august.

Med vennlig hilsen, 
for redaksjonen

Anne Ek

Sosial støtte i individualismens tid 
av Knut Ivar Bjørlykhaug

Refleksjoner i pandemiens (muligens) siste dager 
av Christine Rosenqvist  

Hikikomori og Inntrengeren 
av Hans Marius Solevåg

Å skrive livet 
av Monika Lorås Rønning

Den indre polferdens funn 
Av Inger Emilie Nitter

Mer vann 
av Esben B-J Jaer

Relasjonsbasert tilnærming ved behandling av schizofreni 
- Kasus fra Schizofreniseminar for Sogn og Sunnfjord 
av Asle Kjørlaug

En dag på Chestnut Lodge - 32 år etter 
av Leif Jonny Mandelid

SEPREPs forankring, tradisjon og verdier. Hva tror vi på? 
Av Karin Helene Blix Flage

Bokomtaler
av Helen Rønningsbakken 
av Morten A. Brodahl 
av Christine Rosenqvist 

Høringsuttalelse vedrørende planene for Gaustadalleen 34 og Aker sykehus 
av Eivind Eckhoff og Gunnar Brox Haugen