SEPREP.

Kjære lesere!

Pandemien har merket oss alle på ulike måter. Nå begynner samfunnet så smått å ligne på seg selv igjen, og vi kan gjenoppta noe av det vi har savnet. For Dialogredaksjonens del betyr dette at halve redaksjonen kan samles fysisk på kontoret, flikke og akkedere og ferdigstille til trykking. Herlig! 

Det er også spennende tider med stortingsvalget på trappene. Når dere leser dette vet vi hvilke politikere som skal styre de neste fire årene. Det sittende Stortinget har i et vedtak under behandlingen av Innstilling 243 S (2020-2021) i møte 25. februar 2021 gjort et vedtak med «kraftfull styrking av innsatsen overfor personar med alvorlige rus- og psykisk liding (ROP)». Samtidig ble det også flertall for å be regjeringen umiddelbart stanse nedbyggingen av døgnplasser i psykisk helsevern, samt gjennomgå tilgjengelig kapasitet og behov innen psykisk helsevern med sikte  på å øke døgnkapasiteten, samt gjennomgå utskrivningspraksis. Det er ingen grunn til å tro at dette er kontroversielt i neste periode. Problemet er mer hvordan det følges opp. Eller mer presist, at  det absolutt ikke følges opp. Vi er inne i en skjebnetid hvor sentrale behandlingstilbud i flere helseregioner er vedtatt nedlagt. Behandlingstilbud med god beliggenhet (les: verdifulle tomter) selges for å finansiere nye, såkalt mer arealeffektive behandlingstilbud tett på store somatiske sykehus. 

I Oslo er det planer om å redusere behandlingskapasiteten i psykisk helsevern med 25-30%, og trykket skyves nedover til bydelene/kommunene og de enkelte, ofte utslitte familier. I Tromsø  planlegges Åsgård Sykehus å erstattes med en høyblokk på en parkeringsplass i Breivika, til tross for tunge protester fra et samlet bruker- og fagmiljø. Innlandet skal få redusert sin allerede svært  belastede sykehuskapasitet med 100 plasser i psykisk helsevern. 

Vi vet veldig godt hvem det går utover når behandlingen skal effektiviseres ytterligere, nemlig de mest sårbare og utsatte pasientene og brukerne. Satt på spissen (hvor ting som kjent står godt)  kan vi si at de mest alvorlig psykisk lidende blir ofret på økonomiens alter. Dette er det motsatte av alle konklusjoner fra de offentlige prioriteringsutvalgene, fra Lønning 1 i 1985 og fram til i dag. Vi  har hørt mange festtaler fra politisk hold, inkludert løftet om «den gylne regel». Likevel ser vi at helseforetakene ikke evner å forholde seg til det aller enkleste prinsippet for prioritering, nemlig at de mest alvorlig syke skal ha hjelp først. «Til lags åt alle kan ingen gjera; det er no gamalt og vil so vera. Eg tykkjer stødt at det høver best å hjelpa den som det trenger mest», hevdet Ivar Aasen.  Klokskapen står seg 150 år etter. 

Tiden er inne for at politikerne tar makten tilbake. I valgkampen har vi hørt mye om å styrke tilbudet til barn og unge, og la oss virkelig håpe at det blir en realitet. Vi vil følge med på utviklingen, både når det gjelder tilbud til de unge og de litt mer voksne. Bidraget fra Lars Poverud i dette nummeret kan illustrere hvordan behandling oppleves når du er psykotisk og på skjæret, og utskrivning starter omtrent i det du kommer inn i avdelingen. Det er både ufaglig og uverdig. 

Ellers vil dere finne noe for enhver smak håper vi. Christine Rosenqvist sitt bidrag har også  forbindelse til et nedleggingstruet Ullevål sykehus. Hun reflekterer over tjenestedesignprosjektet på akuttavdelingen i 2011 og hvilken betydning denne tenkningen har hatt for reell  brukermedvirkning. Brukermedvirkning er også en rød tråd i bidragene fra Linn Dorthea Engja Sigurdsen og Trine Halhjem, som skriver fra litt ulike perspektiver. Dette er verdifulle innspill for likeverd og meningsfulle samspill i psykisk helsefeltet. 

Tilbake til Ullevål, Andreas Seierstad og kolleger fra Seksjon for tidlig psykosebehandling bidrar med en artikkel om hvordan de bruker IMR – altså Individuell mestring og tilfriskning, både  individuelt og i gruppe. Denne metoden synes å egne seg godt for å samarbeide om konkrete mål som styrker helse og selvfølelse. For å lese mer om metoden, se https://www.seprep.no/aktuelt/artiklerkronikker/. Se også Rune Helland sin artikkel om YAM, et klasserombasert opplegg for å forebygge selvmord. Rune er fagsjef i Mental Helse, og vi heier på den jobben han gjør med å få opp en nasjonal handlingsplan for tidlig intervensjon og forebygging. 

Karin Blix Flage er nestor i SEPREP og Tverrfaglig Utdanningsprogram hadde neppe eksistert uten hennes mangeårige innsats. I forrige nummer skrev hun om verdigrunnlaget og hva vi tror på. I  dette nummeret kan dere lese mer spesifikt om grunnlaget for veiledningsmodellen, som jo er en svært vesentlig byggestein i utdanningsprogrammene. 

Kulturredaksjonen har denne gangen alliert  seg med arkitektprofessor Thomas Thiis-Evensen, som vi synes har svært gode betraktninger om sykehusplanene i Oslo ut fra et større perspektiv på monumentale bygninger og hva de gjør med  vår identitet. Vi må bare konstatere ulike tema knyttet til de aktuelle sykehusplanene opptar oss. 

Så er vi stadig takknemlige for at husdikterne våre, Leif Jonny Mandelid og Esben Jaer, beriker oss med poesi og varme. 

En stor takk til alle som har bidratt i dette nummeret! For dere som har noe å melde til nr. 4 er fristen 26. november. Vi ønsker alle en fin høst og høres i desember. 

Med vennlig hilsen,
for redaksjonen

Anne Ek og Gunnar Brox Haugen

Individuell mestring og tilfriskning (IMR) - metoden som omfatter hele mennesket!
av Andreas Seierstad, Rut Ann Levin, Hanna Eriksen, Jannike Bakkeli,
Gunhild Fossland og Gro Hegland

«Skjermingsprosjektet» - En aha-opplevelse! 
av Christine Rosenqvist

Fort, fort, fort 
av Lars Poverud

Pasientrollen - om å være syk 
av Linn Dorthea Engja Sigurdsen

Tilfriskning - en humpete vei 
av Trine Halhjem

Nedleggelse av Ullevål sykehus - identitetstap? 
av Thomas Thiis-Evensen

Kan klasseromprogrammet YAM gjøre en viktig forskjell for å forebygge selvmord?
av Rune Helland

SEPREPs forankring, tradisjon og verdier - Veiledningsmodellen 
av Karin Helene Blix Flage